Julen 2011

Ordfører Evas julehilsen

Adventstida er i grunnen ei fin tid. Dette til tross for at aktivitetsnivået og stressfaktoren er på topp både på jobb og rundt omkring i hjemmene.
Det er så mye som må på plass før vi kan senke skuldrene og nyte julefreden sammen med familie og venner. Jeg vil ikke legge skjul på at førjulstida er ei meget stressende tid også for en ordfører. Budsjettet for neste år skal på plass. Det er stor reise- og møteaktivitet, og jeg har ofte en følelse av at døgnet ikke har nok timer. Men da er det viktig både for en ordfører og alle andre som stresser og kaver i en travel hverdag å sette av tid til å nyte adventstida, og alt det positive den har med seg. For sjelden er det så mange møteplasser her i kommunen som nå i adventstida. Det går slag i slag med kafe og lotteri på samfunnshusene, julebord, avslutning i skolene og barnehagene, og julegateåpninger. Det er noe for enhver, og dette gjenspeiler Hasviksamfunnet i et nøtteskall. Vil en at noe skal skje - så ordner folket det sjøl. Takk til alle ildsjelene som står på både i adventstida og resten av året og skaper disse viktige møteplassene. Jeg er så heldig at jeg har to små ildsjeler i nærheten som arrangerer små møteplasser når Ordfører-stessnivået mitt blir for høyt – Sondre 5 år og Ådne 1,5 år. Når Sondre ringer og inviterer på "piknikk" med kakao, skal det mye til før jeg takker nei. Og da er det av mindre betydning om "piknikken" er midt på stuegulvet, i Sandvika eller på Breivik. Det viktigste er kosen med å forberede "piknikken", og deretter dele en kopp varm kakao.
Piknikk i julenisseskogen - foto: Eva D. Husby
Piknikk i julenisseskogen - foto: Eva D. Husby

Det er viktig å gjøre ting sammen

Første søndag i desember er årets høydepunkt hva "piknikk" angår. Da pakker vi sekken, og drar oppi julenisseskogen med grøt til nissen og nabo Sigurd –og så setter vi lys i grantreet inni julenisseskogen. Du har kanskje sett et bittelite lys på høyre side når du kjører ned Dalhøgda på tur fra Hasvik til Breivikbotn. Hvis ikke, må du se nøye etter neste gang. Allerhelst bør du stoppe bilen og ta deg tid til å gå inni julenisseskogen for å se de store grantrærne som er der, og slappe av med en kopp kaffe eller kakao i ei travel førjulstid. Men husk: Det er ikke lov å hogge trærne. Det er viktig å gjøre ting sammen.
Men også i vår kommune finnes det personer som føler ensomhet, og ikke har noen å dele en kopp kakao eller kaffe med. Det finnes personer som gruer seg til jul. Noen gruer seg på grunn av en forsterket ensomhetsfølelse, rusproblem eller psykiske problemer. Andre gruer seg på grunn av savn og lengsel etter noe som sto en nært som har gått bort. Vi vet alle at både glede og savn forsterkes i forbindelse med julehøgtiden og alle minnene som er knyttet til den. Mine tanker går spesielt til alle dere som sliter. Og min oppfordring går til alle oss andre om å bry seg, og ta seg tid til å dele en kaffekopp med noen av dem som vi aldri ser på alle de sosiale møteplassene som er i kommunen vår. Tradisjon er viktig, og tett knyttet opp til tradisjon er minner.

Minner er viktige

Vi kjenner vel alle til følelsen når vi tar fram eskene med julepynt, og det vi verdsetter mest er lørvete julekurver, papirlenker som knapt henger sammen og dorullnisser som ungene lagde i barnehagen. Minner er viktige. Det synes som om det er en trend i tida å søke tilbake til det som en gang var – og å gjenbruke ting. Bruktbutikken på Hasvik har en viktig rolle også som minneformidler – og det er tydeligvis ikke bare jeg som ofte er innom den for å finne gamle ting. De fleste av oss har råd til å kjøpe nytt, men likevel kjøper vi gamle kopper og kar som andre ikke lenger ser seg nytte i, og da gjør det ingenting om det er et hakk eller to der. Dette er et flott og populært tiltak, som i tillegg gir penger i kassa til SørøyGlimt. Min gamle far hadde for ei tid siden opprydding i huset hjemme på Sørvær. Jeg fikk høytidelig overrakt et diplom han hadde funnet fra 1976 og Grisefesten på Gymnaset hvor jeg fikk mitt russemotto: "En god latter forkorter timen". Det var i grunnen et greit motto, som jeg har tatt med meg videre i livet, for jeg har alltid hatt lett for å le og se det humoristiske i ting som skjer. For min bedre halvdel Torfinn har dette til tider vært en stor prøvelse som bokstavlig talt har gått på helsa løs. Ja, en gang holdt det på å ende riktig så ille. Som unge studenter med en liten unge (Marius) og minimalt med penger, var det begrenset utvalg i bomuligheter utfor Oslo. Vi fikk derfor leid ei billig leilighet på en bondegård fra 1750 - med utedo, mus i veggene og jordkjeller for oppbevaring av poteter og grønnsaker. Like før jul skulle Torfinn nedi kjelleren etter poteter og grønnsaker. For å komme dit måtte vi løfte opp ei svær, tung luke på størrelse med et salongbord. Jeg fikk i oppdrag å holde luka oppe med ei løkke av tykt hampetau mens Torfinn krabba ned en bratt stige. Dette hadde vi gjort mange ganger før. Det var litt tungvint, men uproblematisk. Jeg hold i løkka av hampetau slik jeg hadde gjort utallige ganger tidligere. Med ett sto jeg der med en liten bit av løkka i handa mens luka med et brak deiste nedi gulvet. Problemet var bare at Torfinn sitt hode satt bom fast mellom luka og gulvet. "Hjelp", ropte Torfinn, først en gang, så en gang til og en gang til. Stadig høyere. Men det var ingen hjelp å få. Jeg holdt på å dø – ikke av forferdelse, men av latter. Jeg lå på gulvet med taustumpen i handa, og lo så jeg hiksta etter pust, og klarte ikke å stoppe. Det er utrolig hvor sterk man blir når man sitter lenge nok fastklemt med hodet mellom gulvet og ei luke som er diger som et sofabord. For plutselig kom luka opp med et brøl. Nå, ja det var vel Torfinn som brølte, for han var mildt sagt forbanna da han kom opp fra jordkjelleren med blodet dryppende fra sår både i panna og bakhodet. Jeg skal ikke gjengi hva han kalte meg da han oppdaga at jeg lå sammenkrøka i latter på gulvet ute av stand til å hjelpe ham. Men jeg har full forståelse for at Torfinn sparka meg så hardt i baken at jeg hadde problemer med å sitte de kommende dagene, og sjøl gikk han rundt med bandasjert hode og verkende stortå. Det heter at en god latter forlenger livet – men det forutsetter at man evner å le på riktig tidspunkt og av de riktige tingene. Jeg jobber sjøl med saken.

Jeg ønsker alle en riktig god jul med mye latter og sosiale sammenkomster, og sender en spesiell hilsen til våre nye Sørøyborgere – både nyfødte og tilflytta.

Ordfører Eva D. Husby

Del dette: