Ordførerens julehilsen 2010

Julen 2010

Ordfører Evas julehilsen

Vi her på Sørøya er i likhet med alle andre glade når vi får julegaver. De fleste gavene vi får mottas med takk og takknemlighet.
Men det hender også at vi mottar julegaver vi helst ikke ønsker oss, og som ingen andre vil ha i retur. Julaften 1994 rak krysseren Murmansk i land på Sørvær samtidig som kirkeklokkene ringte julefreden inn. Vi var overveldet og bestyrtet. Ingen hadde i sin villeste fantasi forestilt seg at noe så stort kunne komme rekende inn i fjærsteinene våre - forbi holmer og skjær.
Murmansk kom, og den ble. Kommunens ledelse forsøkte å få myndighetene til å fjerne Murmansk, men ingen ville høre på oss. Etter hvert ble vi vant til den brun-gråe rustklumpen som åt seg stadig lengre ned i sandbunnen. Noen hevdet sågar at de var blitt glade i vraket og ikke ønsket den fjernet. Men så en dag i 2008, midt i sommerferien og agurktida hadde en oppegående journalist i ei riksavis kommet over dokumenter som viste at det kunne være både radioaktivitet, og farlige giftstoffer om bord i vraket. Vi som bor her på Sørøya ble vettskremte - etter 14 år oppdaget man dette. Heldigvis var det ikke bare vi som ble skremte av de nye opplysningene. Det ble myndighetene også, og vår kjære Helga Pedersen sørget for at det ble bevilget penger nok til å fjerne vraket. Det koster ca 320 millioner kroner. Det er ufattelig mye penger, men vi er selvsagt både glade og takknemlige for det. Arbeidet med fjerning av Murmansk går sin gang, og i løpet av 2012 skal alle synlige spor av Murmansk være borte.
Ja her kunne denne historien ha endt, og det håper jeg også at den gjør. Men for få dager siden ble vi vekket til nyhetene om at vi nesten fikk en ny julegave rekende inn til Sørøya - riktignok en førjulsgave, men det går for det samme i denne sammenheng. Det danske frakteskipet "Puma" hadde tatt inn vann ca. 20 nautiske mil nord for Sørøya, og ble geleidet inn til Dønnesfjord, før det kunne gå videre til Hammerfest. Det var bra. Men det som ikke er bra, og som skremmer oss både her på Sørøya og langs resten av kysten er opplysningene om at frakteskipet "Puma" få dager tidligere på sin ferd mot Russland var fullastet med 330 tonn radioaktivt avfall. Det opplyses at lignende transport vil intensiveres den kommende tida for å rydde opp i etterlattenskapene etter den kalde krigen. Det betyr at med jevne mellomrom vil radioaktivt avfall passere Sørøya og resten av kysten på sin ferd mot Russland. I utgangspunktet er dette kanskje ikke et problem, men jeg håper vi alle har tatt lærdom av Murmansksaka. INGEN trodde at det var mulig at et skip av Murmansk størrelse kunne komme inn i fjærsteinene på Sørvær. Det skjedde, og det uforutsette vil også skje i framtida. Frakteskipet "Puma" var et skremmende varsku og en takevekker om hva som kan skje.
Vi her på Sørøya ønsker oss ikke flere store harde pakker som kommer rekende inn i fjærsteinan. Reint personlig setter jeg mest pris på små hjemmelagede gaver - gaver som noen har lagt ned mange timers arbeid i for å glede meg. De fleste av oss tar vel hver jul frem dopapir-nisser, julekurver, skeive hånddryppede lys og andre fin-saker som barna har laget opp gjennom årene - ting merket av tidens tann, men så utrolig vakre og fulle av minner. Hvert år på rad i 25 år fikk min familie fem pakker gammeldagslefse pluss en myk pakke med noe hjemmestrikket i fra ho Anny og hennes Petter i Skavnakk. Vi ble glade for gaven - utrolig glade. Men jeg må bare innrømme at jeg i likhet med alle de andre som fikk julegave fra Anny og Petter antakelig ikke tenkte over hvor mange timers arbeid og omtanke som lå bak hver gave. Anny bodde sine siste år i en omsorgsbolig i Breivikbotn, og da kunne jeg stikke innom henne en snartur hver uke. Hun satt alltid med et strikketøy i fanget, og en av de siste dukene hun strikket var til oss, en ny duk på 110*110 cm. Anny starta strikkeprosessen med verdens tynneste bomullstråd - nærmest som sytråd. Hun begynte i midten og strikka seg ufortrødent utover med stadig flere masker. Jeg så uke for uke hvordan duken vokste. Time etter time satt hun og strikket. Fingrene var på dette tidspunktet ganske giktbrutte, og innimellom måtte hun slå handa hardt i bordplata for å rette fingrene ut før hun strikket videre. Da duken var ferdigstrikket skulle den stives, slik hun alltid hadde stivet dukene til meg og alle andre. "Dette er nok siste duken jeg strikker til deg", sa min gode venninne Anny, "så nå skal jeg lære deg å stive duker sjøl". En lørdagsformiddag hentet jeg Anny hjem til oss med duken og en liter skummet melk i ei plastveske. Duken blei grundig skylt i skummet melk, og lagt utover stuegulvet. Vi strakk og tøyde i alle retninger, plasserte flere titalls knappenåler rundt omkring på duken for å få den i form. Og så måtte duken halvtørkes før strykinga kunne begynne. Og etter mer enn tre timers arbeid lå duken skinnende hvit og nystrøket på stuebordet vårt. Tre timer for å stive en duk. Større ydmykhet enn det jeg følte akkurat da har jeg sjelden følt. Jeg tenk på alle timene Anny og hennes gode hjelper Petter hadde brukt opp gjennom årene for å glede oss og alle andre i familien. Annys duk tas kun fram ved spesielle anledninger - både av redsel for å ødelegge den, og for å slippe å bruke tre timer på å forme/stive duken på nytt. Vi kjenner nok alle en Anny - et menneske som alltid stiller opp for andre. Heldigvis har vi i her i Hasvik-samfunn mange slike hverdagshelter som finner glede i å gjøre andre glad, og hjelpe til der det trengs. Men samtidig ser jeg at vi i vår travle hverdag kanskje har lett for å ta "Anny-ene" for gitt, og ikke gi dem den honnør og takk de fortjener. Jeg vil rette en stor takk til dere alle som stiller opp når det trengs, enten der er lokal dugnad, innsamlingsaksjon, idrettsarrangement, Sørøydagene eller for en nabo i en vanskelig livssituasjon. Dette er en del av folkesjela til sørøyboerne, og den må vi verne om også i en travel og kommersiell hverdag.
De fleste av oss ser fram mot julehøgtiden med glede og forventning. Men det finnes også personer i vår kommune som gruer seg til jul, og som av ulike grunner føler ensomhet og ekskludering. Og noen sliter med savn og lengsel etter nære familiemedlemmer og venner som har gått bort. Så altfor mange av våre sambygdinger har dødd de siste årene. Det preger oss, og mine tanker går til dere alle som sliter med savn og lengsel nå i julehøgtiden.
Mange av oss har travle hverdager, og problemer med å få tida til å strekke til. Men i jula håper jeg alle som kan, tar seg tid til å senke skuldrene og kose seg sammen med familie og venner, og gjerne innlemmer mennesker vi ikke omgås daglig i fellesskapet. Det er viktig å gi, men det er også en kunst å ta imot det vi får.
Da ungene var små, dro vi hver julaften til min familie på Sørvær. Men før det utvekslet vi julegaver med familie og venner i Breivikbotn juleaften formiddag. Gammelonkel som bodde i et lite hus bak kirka var en av dem vi besøkte. Han kjøpte ikke julegaver, men han spanderte alltid noe godt på oss før vi dro videre. Et år var han riktig så raus, og skjenket opp to vannglass med cognac til oss, et til Torfinn og et til meg. Det ble imidlertid et stort problem. Torfinn som gjerne drikker cognac, han var sjåfør. Og jeg som ikke drikker cognac, hadde ikke sertifikat på denne tid. "Dokker forsmår vel ikke det onkel gir dokker", sa Gammelonkel. Nei det gjorde vi selvsagt ikke, og jeg nippa forsiktig i cognacen. Heldigvis måtte Gammelonkel ut et ærend, og da helte vi mestparten av cognacen i kullbøtta ved ovnen. Da Gammelonkel kom inn, tok han ei stor skuffel med kull, og kastet inn i ovnen. Det blussa opp med en fantastisk flamme og en liflig cognacdunst spredte seg i rommet. Og vi var alle fornøyde. Året etter hadde jeg fått sertifikat, og Torfinn drakk begge glassene med cognac uten problem.

Jeg ønsker alle en riktig god jul, og sender en spesiell hilsen til alle våre nye Sørøyborgere – både nyfødte og tilflytta.

Ordfører Eva D. Husby

Del dette: